Hundens egen blogg

Oppsummering for året

2011-12-23T09:18:00.000+01:00

Vel, vi endte til sist over grensa i Sunne. Et fantastisk fint lite hus som ligger landlig og rolig til. Naboene er flere hundre meter unna, og åker og skog omringer eiendommen. Det er bare 600 meter til hovedveien, så vi er ikke helt isolert.

Hundene har slått seg veldig til ro her. Kaisa er litt borrelås-hund, men det går seg til. Etter at vi hadde vært her i en uke begynte hun plutselig gå pent i bånd igjen. Akkurat som jeg har tenkt, har hun nå overskudd til å slappe av i båndet. Stressnivået har vært høyt i lang tid, og det er jo heller ikke rart.

Whisky storkoser seg med å gå på musejakt, og jeg er veldig takknemlig for at han er så flink til å komme på inkalling, for her kryr det av rådyr. Reven lusker også rundt huset om natten, så det er alltid interessant for to firbeinte å kontrollere området om morgenen.

Det har vært et år med store omveltninger for oss alle. Personlig er jeg ganske takknemlig for at det går mot slutten. Jeg håper livet kan bli mindre komplisert neste år. Men legger jeg sammen alt av positivt og negativt som har skjedd i år, så ender jeg på plussiden. Vi er alle tre på et bedre sted enn for et år siden.

God jul og godt nyttår!

Omplasseres grunnet flytting !?

2011-11-16T14:28:00.001+01:00

Jeg bor nå på tredje uka på en campinghtte uten innlagt vann. Jeg skulle nemlig flytte, og trengte å leie et sted å bo.
Jeg lette lenge etter et hus eller en leilighet der utleier tillot hund. Men det var fryktelig sjelden vare. Noen kunne tillate miniatyrhunder, men ikke mine to på tilsammen 50 kilo. Det at mine hunder pleier å ligge å sove innendørs, og ikke gjør ugagn, telte ikke. Ja, jeg skjønner at noen tenker på allergi.
Men når utleier selv har hund, og bruker dette som argument for ikke å leie ut til andre med hund, så blir jeg litt oppgitt.Hva med å se om hundene kom overens før man avfeier muligheten?

Så etter hvert skjønte jeg at de som legger ut hunden til omplassering, nok kan ha slitt med å finne en ny bolig som tillater hund. Men det er fremdeles ikke greit å ekskludere hunden fra familien på grunn av det. Du forpliktet deg den dagen du valgte å ta en hund i ditt hjem. Denne forpliktelsen løper hele hundens liv. Det er deg den kjenner og elsker. Det er din oppgave å gjøre hunden din trygg og gi den det den trenger både fysisk , mentalt og følelsesmessig.

Omplasseringshunder sliter gjerne i mange måneder for å tilpasse seg sitt nye hjem. De sørger over familien de ikke har lenger. Jeg har nettopp sett mine egne gå igjennom dette, og de trenger forståelse og tålmodighet i en slik overgang. Bare det å flytte kan være en stor påkjenning for mange hunder.

Mitt svar på problemet ble langtidsleie på campingplass, for der kunne jeg bo sammen med mine to firbeinte familiemedlemmer mens jeg leter etter noe mer permanent. Jeg kan anbefale det. Du må klare deg uten endel bekvemmeligheter, men for en tid kan de fleste av oss det:)

Jeg skulle ønske at flere som leier ut kunne revurdere denne firkantede holdningen til hunde-eiere. Hva med å bare leie ut til hundefolk? Da slipper du hele allergi-problematikken. Man betaler jo depositum, så eventuelle skader har man jo dekket inn det meste av, i hvert fall. Og nå skal jeg være ordentlig stygg: småbarn kan gjøre ganske stor skade og lage mye bråk, de og. Jeg går ut ifra at de samme som ikke vil leie ut til hunde-eiere, også nekter småbarnsfamilier.

Og til alle som har en hund som ikke går overens med andre hunder. Dette kan trenes bort! Hunden din kan få den selvsikkerheten og konfliktløsningsevnen den trenger, det tar bare litt tid. Tenk så flott om hunden din kunne ha firbeinte venner i samme hus!

Flytting

2011-11-05T12:27:00.000+01:00

Nå har vi vært i vært i vår nye, midlertidige bolig i 5 dager. Dette er altså en campinghytte, intimt. Gjør meg ingenting, og vovvene har brukt mye tid på å sove.
Jeg tar dem med meg i bilen uansett hvor jeg skal foreløpig, siden de trenger endel tid på å slå seg til ro her. Vi er jo vant til å bo i en eneboig på landet, med mindre trafikk rett utenfor døren, enn her. Whisky spesielt føler behov for å passe på, og drar iblant med seg Kaisa også. Her gjelder det bare gå imellom og være konsekvent. De roer seg relativt fort heldigvis.

Det er mye som har skjedd i løpet av den siste uken. Nytt sted, nye rutiner. Det har blitt en rolig uke, uten særlig aktivisering, ettersom de trenger å bruke endel energi og tankekraft på å omstille seg. De er kun alene når jeg er borte i fellesanlegget og dusjer. Neste uke kan jeg evt prøve å etterlate dem mens jeg tar korte turer med bilen. Jeg vil ikke gå for fort fram, for da må jeg bare bruke ekstra tid på å reparere.

I dag skal vi prøve en sosialiseringsøkt med et par andre hunder. Langtidsmålet mitt er jo å få to hunder som kan være med og slappe av mange forskjellige steder, ettersom jeg innser at det nok passer meg bedre å bevege meg litt. I hvert fall for en periode. Vi har levd et altfor sosialt skjermet liv, med lite besøk og omgang med andre dyr og mennesker. Men som alltid må vi gå gradvis fram for at hundene skal føle at de mestrer situasjonen, og ikke blir stresset.

Resultat av råfôring

2011-10-21T21:10:00.000+02:00

Nå har vi drevet med råforing i ca 4 uker. Og i løpet av den tiden har jeg faktisk sett en markant bedring av Kaisas almenntilstand. Rykningene hun pleide å få over ryggen etter å ha løpt i bakker eller lekt med Whisky, er helt borte. Ofte har jeg kunnet kjenne at enkelte punkter på rygg og hofter har vært varme med betennelse, men dette er også vekk, selv med minusgrader og frost. Pelsen er blank og myk og hun småjogger til og med i motbakke. Tidligere kunne jeg ikke gå i motbakke med henne uten at hun fikk vondt dagen etter.

Jeg har kunnet kutte ut en av medisinene hun gikk på. Magen plager henne også mye mindre. Hun har overskudd av energi, og vi kan gå lengre enn før. hun har alltid likt å bruke kroppen, så dette er kjempebra både for kropp og sinn.

Whisky er også fin i pelsen, og mer livlig enn før. Han er ikke så sulten som han var. Minst like matglad, altså, men ikke så desperat sulten lenger. Så begge trives mye bedre på dette enn tørrfôr.

Jeg gir for det meste vom og hundemat nr 25 eller 33, samt grønnsaker av noe slag. Bein i blant, og ikke så mye karbohydrater, siden begge har lett for å legge på seg. Kaisa reagerer negativt på pasta, så det dropper jeg naturligvis. Godbiter har jeg laget av fårikålkjøtt som jeg tørker i ovnen, og det er superpopulært. Kenzie til Turid fant dem fort i lomma mi, og godkjente dem han og:)

Altså: kjempefornøyd med fôrbyttet!

Pet Dog Trainers of Europe konferanse vel overstått

2011-09-27T19:52:00.004+02:00

Denne helgen har vært helt fantastisk spennende og lærerik. Vi har forberedt og jobbet mot dette i mer enn ett år. Forelesninger om alt fra hyperaktive hunder, ulvens viktige rolle for å beholde en sunn balanse i økosystemer, seksualatferd hos hannhunder og hundens følelser. Forelesere fra bla England, Tyskland, Sverige og David Parsons helt fra USA.

I tillegg hadde vi deltagere fra hele Europa og til og med Taiwan!

Etter forelesninger om kostholdets betydning både som forebygging og behandling av for eksempel HD, går vi nå over til råforing. Etter Are Thoresens beskrivelse av symptomer på en svekket lever, håper jeg at jeg endelig har funnet løsningen for Kaisa.

I tillegg fikk jeg gode tips om hvordan å behandle hennes tendens til hyperaktivitet. Det er godt å ha tilgang til ressurspersoner fra hele Europa som kan bidra med sin kunnskap og ekspertise.

Neste år blir konferansen i Edinburgh, og jeg begynner å spare med det samme, for dit skal nemlig jeg!

Roen senker seg

2011-08-12T23:27:00.002+02:00

Hundene har virkelig begynt å lande etter samlivsbruddet. Whisky er nå ivrig etter å gå både morgen og kveldstur, og ligner mer sitt vanlige vokale selv:)
Kaisa trenger ikke lenger Bachs blomstermedisin, og den konsekvente bruken av den stoppende hånda har vært utrolig effektivt.

Håndsignalet stopper enkelt og greit stresset fra å stige. Det funker ute og inne og i situasjoner der hun tidligere har tippet over og hoppet på Whisky. Som Turid sa : "Noen ganger trenger man et sparki r..." Altså rettet til meg. Praktisere det man preker...

Nå er begge to så avbalansert at vi kan starte med prosessen å passere andre hunder sammen. Vi begynner med å se andre hunder på avstand mens de søker godbiter. Håper på å få begynt i løpet av helgen.

For å oppsummere, så lander vi alle tre. Jeg trives bedre, og da gjør hundene det også. Samtidig får jeg jobbet med Whiskys impulskontroll, og alenetreningen går framover.

Jeg merket at jeg måtte jobbe en stund for å få overbevist Whisky om at jeg var kapabel til å ta ansvaret for hjemmet og Kaisas stressnivå. Han hadde tross alt vært den somjobbet hardest for å dempe konflikt i hjemmet i et halvt års tid. Men nå merker jeg at han ser på meg når Kaisa begynner å stresse, og gjerne går ved siden av meg når jeg viser håndsignalet. Tidligere ville han gått veldig langsomt bak meg og snust mye.
Kaisa reagerer veldig merkbart når jeg viser håndsignalet ute på tur. I starten når jeg virkelig begynte åbli konsekvent, begynte hun ofte å gjespe når jeg viste håndflaten. Og så roet hun seg ned. det var tydelig at hun skjønte poenget fort. Og hun kikker nå ofte mot meg når det skjer noe uventet som ville være en potensiell stressutløser tidligere.

Det viktigste vi må jobbe med nå er passering av andre hunder. Det fungerte jo fint før HD-en, så det kommer til å fungere igen...

Snille Whisky

2011-07-20T20:38:00.003+02:00

Hurra! Idag ville Whisky gå tur!
Han har vært ganske molefonken, så jeg har latt ham bestemme selv om han ville gå i det siste. Morgenturen med Kaisa pleier han å være klar for, med mindre det regner da. For det er jo bare idioter som går ut og blir våte FRIVILLIG!

Kaisa har hatt behov for å bare være sammen med meg når jeg har hatt fridager. Sitte sammen ute, snuse ute sammen eller ligge inntil i sofaen. Så det har blitt slapt på fridagene. Vi har heller hatt godbitsøk og problemløsningsoppgaver. Jeg ser faktisk ikke behovet for å tvinge hundene mine på tur, hvis de i en periode ikke har behov for det.

Men i dag pep han og ville gå. Det var godt å se litt glede og sprett i gangen hans igjen. Han fikk bestemme selv hvor han ville gå, og fikk gå løs for det meste. Løs betyr altså, med bånd, men uten at jeg holder i båndet. Er litt for mange katter her for at en liten jakthund kan løpe helt fritt. Dessverre. Og heldig som han var så fikk han hilse på den nye naboen også, etter å ha passert veldig pent først.

Jeg trenger virkelig disse aleneturene med Whisky, for han er eksempelet på at hundeholdet her i gården er lagt på de rette premissene, og gir gode resultater. Whisky-alene tur= zen for meg:)

Være føre var

2011-07-18T21:07:00.002+02:00

Etter rådføring med Turid Rugaas skal jeg kjøre mer konsekvent linje med det stoppende håndtegnet. At pupillene trekker seg sammen har med at adrenalinet stiger å gjøre, og når det har kommet så langt er det like før det kommer en reaksjon.
Så jeg må være tidlig tidlig ute med å gi håndsignalet. Nærmest før jeg ser noen endring i Kaisa i det hele tatt. Er jeg i en setting der det kan tenkes at hun kan gire seg opp, så skal håndtegnet gis og holdes, for at hun skal skjønne at det ikke er noe i omgivelsene hun behøver å engste seg for, eller bry seg om.

Håndsignalet er jo også et tegn for ro, og det skal ogå forsterkes de neste ukene. Det skal brukes konsekvent: før noe skjer, hvis Kaisa maser, når jeg vil ha mat i fred, ved lyder utenfra osv.

Det er vanskelig å tilpasse aktivitetsnivået til Kaisa, for å holde stressnivået lavt. Hun trenger mosjon for helse og ledd, men blir det for mye får hun vondt og blir stresset. Hun trenger miljøtrening, men blir det for mye, så blir hun stresset.
Fremdeles ligger det to store stressfaktorer i bunn, som det tar tid å bearbeide.
1.HD, tilpassing av hverdag og mestring av smerter.
2. Oppløsning av ekteskap. Pappaen hun har hatt i 6 år, er borte.

Mens Whisky har vist mest tegn på tristhet og vært gidalaus og molefonken, har Kaisa fått økt stressnivå og begynt å mase. Individ, individ, individ!

Parallellgåingen vi har begynt med har gått over all forventning. Men jeg må passe på at hun får nok hviletid og minst en dag i uken der det skjer INGENTING! Kanskje litt godbitsøk og ligge litt i hagen. That's it.

Jeg er veldig heldig å ha så gode rådgivere, og hvis noen lurte på det så fungerer treningsmetodene til Turid Rugaas så absolutt. De involverer ikke så mye dill dall, bare trening på et vis som hunder virkelig forstår. Det kan hende det tar litt lenger tid, men du får en rolig trygg hund som vet at du forsøker å kommunisere og respektere ham eller henne.

Stress eller noe mer?

2011-07-16T22:21:00.003+02:00

Ferien er over for oss. Hjem til hverdag og stress. Merket at DAP'en hadde gått tom, siden Kaisa begynte å mase om oppmerksomhet. Ny Dap anskaffet og to hunder sover godt i sofaen igjen.

Jeg har en tid undret meg over Kaisas pupiller. Hun har fremdeles episoder iblant, der det virkr som hun mister ontakten med virkeligheten. Det kan skje når og hvor som helst. Bevegelsene blir kvikke og rykkete og pupillene trekker seg sammen. Hvis jeg ikke tar affære da, hopper hun på Whisky og knøvler ham uansett hvor mye han demper eller piper.

Det er slettes ikke hyggelig, og jeg har tilbrakt en del 10-minuttere hylgrinende på sofaen etter at hun har hatt et slikt anfall. Men til syvende og sist vet jeg jo at hun ikke kan noe for det. Akkurat som at hun ikke kan noe for at hun trekker i båndet iblant. Hun har ikke kapasitet til å gå pent, eller roe seg ned. Det går ikke uten hjelp.

Derfor har jeg nå begynt å leke med tanken på at det ligger noe annet bak. Hun spacer helt ut, og såvidt jeg har forstått så har sammentrekning av pupillene med sentralnervesystemet å gjøre. Heldigvis har jeg en abnormal interesse for hormoner, nervesystem og hvordan hjernen fungerer. Så jeg skal nok finne en løsning. Og heldigvis har jeg også en veldig flink og engasjert veterinær som kan tenke utenfor boksen.

Jeg undersøker nå om jeg kan tilføre tryptofan til kosten hennes, siden det hjelper kroppens produksjon av serotonin. Mangel på serotonin kan føre til depresjon, tvangslidelser og angst. I tillegg er det en viktig komponent for at informasjon skal bli kommunisert fra sanseinntrykk til hjernen for bearbeidelse. Altså for at hjernen skal kunne vite hvordan den skal reagere på ting som skjer i omgivelsene.

Tone Myhrer i Sverige har brukt dette på sin hund med ADHD med hell.

Møte med løshund

2011-06-15T09:13:00.002+02:00

Morgenturen idag fikk en hektisk start. Jeg hadde nettopp fått ut hundene av bilen, da nabolagets mest forhatte løshund kom rundt hjørnet. Dette er en labradorhann på kanskje 4 år. Den har etter det jeg har hørt angrepet småhunder, parret løpske tisper, bitt mennesker og drept sau. Det er vanskelig å tro etter mine egne erfaringer med hunden.

Han har et generelt høyt stressnivå, er lite sosialisert på hunder, har blitt reservert ovenfor mennesker, og har ganske sterk kjønnsdrift. Jeg har også sett blod i avføringen hans, så helsen er heller ikke på topp. Vi er mange som har ringt både mattilsyn og politi, men hunden blir hos nåværende eier og vandrer løs fremdeles.

Når det gjelder våre møter med ham, så går det greit dersom jeg bare har med meg Kaisa. Hun hilser, og sier strengt ira hvis han blir for nærgående. Men hvis Whisky er med, så blir det bare tull. For labradoren blir helt fascinert av kastrat-lukten. Han skjønner tydeligvis ikke helt greia, og ender alltid opp med å prøve å ri på stakkars lille guten min. Og Whisky sier ikke strengt ifra. Han prøver å gå sin vei, og demper, men det går labradoren hus forbi. Og jeg har forsøkt å gå imellom, men han er så påståelig at det blir vanskelig. Så da tar Kaisa affære. Og hun er ike like diplomatisk som Whisky og meg.
Ikke morsomt med to hunder ibånd når den ene gjør utfall mot en løshund som prøver å ri på den andre.

Men idag var vi heldigvis rett ved bilen. Så da labradoren gikk litt unna etter et skinnangrep fra Kaisa, fikk jeg brukt den stoppende hånda mot ham samtidig som jeg gikk i mellom. Så fikk jeg Whisky inn i bilen, før labradoren nærmet seg igjen.

Så var det Kaisa. Hun hadde egentlig litt lyst til å hilse og leke, men med blandede følelser ettersom vaktinnstinktet hadde blitt trigget. Men labradoren holdt litt mer avstand nå. Jeg brukte den stoppende hånda for å holde ham på avstand mens jeg gikk imellom ham og Kaisa. Kaisas stressnivå var nå på det jeg liker å kalle "lydighetsnivå". Når hun er i den tilstanden, lystrer hun alt av kommandoer lynraskt. Og i tillegg hadde hun nå tydelig behov for at jeg tok ansvar for situasjonen. Så hun fulgte meg tilbake til bilen, mens jeg holdt labradoren på avstand med håndsignalet. Tidligere har ikke håndesignalet vært så effektivt på labradoren, men jeg er minst like påståelig som ham, så nå har endelig skjønt at jeg mener det, når jeg bruker det.

Jeg fikk Kaisa inn i bilen, og gikk imellom labradoren og bilen og stilte meg med ryggen til og håndflatene mot ham. Jeg var forsiktig med å holde hendene ganske nær til kroppen, og ikke veive med dem mot hunden, siden jeg vet at han har hatt dårlige erfaringer med menneskehender. Når hundene mine var inne i bilen roet han seg ned, og siden jeg bare rolig gikk mellom ham og bilen, så la han seg raskt ned i gresset. Han så rolig og vennlig på meg, og jeg merket at han vurderte underveis å komme bort, men turte ikke helt.

Jeg synes fryktelig synd på denne hunden, for jeg tror han er god som gull. Men blir han truet av mennesker, så blir han redd. Skulle virkelig ønske at Mattilsynet kunne gidde å gjøre noe. Men han får mat, vann og husly, så da har han det per lovens definisjon det bra.

Så det var en lit slitsom start på dagen, men samtidig veldig greit å få vist Kaisa at mamma kan ordne opp i situasjonen, og at hun såpass greit overlot ansvaret til meg.

Å lære hunden å jobbe for lek?

2011-06-10T21:59:00.002+02:00

Jeg blir litt paff når jeg leser om hvordan man skal trene hunden opp til å elske en viss type lek fra den er valp, slik at man kan bruke dette som en meget motiverende belønning senere.
Noen råder til og med folk til å droppe å gå tur, og bare trene på leking i en periode.

Jeg kan se at man kan få en hund som er vill etter leken, og hvor stressnivået til hunden kanskje stiger i en treningssituasjon pga forventningen til kanskje å få leke. Men er det sunt?
Mange snakker om å at de styrer hundens stressnivå før, under og etter trening. Går det virkelig an?
Hunden skal lære å slappe av på kommando i pausene. Går det an?

Ville det ikke vært bedre å legge opp treningen slik at hunden klarer å slappe av så godt som mulig av seg selv? Trene så mye som hunden kan takle uten å bli stresset.

Mange klager også over at hunden deres ikke er ivrig nok når de trener det ene eller andre. Eller at hunden ikke vil jobbe for lek. Spørsmålet deres er hvordan de skal få hunden til å bli leke-gal.
Hvorfor?
Hunden din er kanskje bare ikke leke-gal. Da må du finne en annen belønning. Helt greit for meg, siden ballkasting og drakamp ofte stresser hunder for mye.
En annen mulig årsak til at hunden din ikke er motivert kan være at hunden din enkelt og greit ikke synes det dere trener på er morsomt. Kanskje har ikke hunden lyst til å drive med lydighet eller agility. Kanskje synes den du stresser for mye i situasjonen...

Det er fint at mennesker vil trene og jobbe med hund. Men jeg skulle ønske at flere kunne la hunden selv få velge hva den faktisk liker å trene på. La hunden finne ut av sine egne interesser og evner. La den prøve forskjellige ting, og finn ut hva den faktisk trives best med.
Samtidig kan du bli bedre kjent med hunden din, og finne ut hva den helst vil ha i belønning.
Kanskje er det mat, kanskje å hoppe i en vanndam, eller bli klødd bak øret. Eller kanskje den liker lek. Hunder er forskjellige med forskjellig smak. Ta det som en utfordring å finne ut hva hunden din selv foretrekker av aktivitet og belønning!

Alene-trening oppdatering

2011-06-10T21:40:00.003+02:00

Vi fikk en litt treg start på alene-hjemme treningen til Whisky pga oppussing og annet kaos. Men nå har vi satt i gang.

Jeg har vært flink og laget et treningslogg som er hengt opp på kjøleskapet. Der loggfører jeg hvor lenge Whisky har vært alene hver treningsøkt. Jeg sikter på tre økter per dag. Altså at jeg tar med meg Kaisa ut uten å gjøre noe styr ut av det.
Jeg er jo på jobb 4 dager i uka, så da vil jeg ikke overdrive treningen de dagene.

Nå er vi oppe i 15 sekunder. Allerede har Whisky begynt å miste interessen i at vi går. Veldig bra! Det skal jo ikke være noen big deal at vi går ut en tur.

Jeg passer på at han er rolig og avslappet når jeg tar en tur ut med Kaisa. Det har vært en fordel at det har regnet så mye i det siste, siden han ikke er glad i å være ute i regn.

Det går framover. Innen 8 uker regner jeg med at vi har kommet langt.

Ikke glem å nyte din firbeinte venn

2011-06-08T21:34:00.004+02:00

Nå for tiden er det mye som skjer. Mye som må gjøres, som jeg egentlig ikke har lyst, tid eller ork til å gjøre. Plutselig her om dagen, så oppdaget jeg til min forskrekkelse at hundene hadde havnet i den kategorien. HJELP! Jeg hadde glemt å nyte samværet med vovvene mine! Uff, sånt skal ikke skje.

Jeg har rett og slett blitt for opptatt av alt i hundeholdet som ikke fungerer slik som det bør. Fokusert på problemene, og ikke de fantastiske morsomme personlighetene deres. Alle de små sjarmerende tingene i hverdagen. Som for eksempel at Whisky alltid går i den retningen som nesen peker. Ser han til høyre, så går han til høyre. Jeg må stadig vekk si navnet hans og gjøre ham obs på at "Hei, vi andre går denne veien..." Så ser han litt forundret ut og endrer retning. Morsomme lille gutt.
Og hvor deilig det er, når vi er ute, enten hjemme eller andre steder, og Kaisa har fått tid til å få kontroll over omgivelsene, og kommer og setter seg inntil meg og ser seg rundt. Det er bare en deilig følelse av at "Jeg liker å sitte å se på verden sammen med deg, Mamma." Og hvordan hun sniker seg inntil meg på natten. Hun liker å ligge med ryggen inntil benet mitt.
Når jeg står opp om morgenen strekker Whisky seg ut så lang han er på rygg og vrir seg som en mark mens jeg klør ham på magen.

Så nå skal jeg slappe litt mer av med dem. Det er vi som bestemmer hvordan hverdagen vår skal være. Nå skal vi gjøre det vi alle tre setter pris på. Apportering, søk, oppleve verden, være sosiale og kose oss med hverandre.

Burbruk

2011-05-29T21:22:00.002+02:00

Jeg driver for tiden og trener Whisky til å trives i det nye buret sitt. Jeg vil understreke at dette buret er KUN til bruk i bil! Han er engstelig dersom han er alene i bilen lenger enn et par minutter. Buret han har der er etter min mening litt lite, og derfor jobber jeg med å gjøre det nye større buret hans til et sted han føler seg trygg.

Bur bør etter min mening ikke brukes innendørs. Mange putter dessverre hunder om ikke takler å være alene hjemme, i bur for at de ikke skal tygge istykker inventaret, gjøre fra seg i huset eller annen uønsket oppførsel. Man må dessverre lære hunden å mestre det å være alene gradvis. I tillegg må man sørge for at hunden får nok stimulans, spesielt mentalt.

Mange påstår at hunden trives i buret sitt, og vil velge det selv. Ja, da er det i hvert fall ikke nødvendig å lukke døren, eller beordre hunden til å gå dit. Hvis du vil gi hunden din en "hule", så trenger du ikke bur. Du kan legge en hundeseng under et bord eller en trapp og se om hunden din vil ligge der.

Her i huset har hundene hele huset når de er alene. Kaisa veksler mellom å ville sove på teppe, på gulv eller i sofa/seng. Whisky trives vanligvis best i sofaen eller på den største haugen av tepper eller en annen forhøyning.

Det er ikke en akseptabel løsning å putte hunden i bur dersom den ikke trives alene. Prøv å sette deg inn i hundens situasjon. Hvordan ville du selv ha trives med å bli sperret inne på et lite rom uten vindu, tv,radio, bøker, aviser eller muligheten til å beskytte deg mot alt det farlige som fantes utenfor? I tillegg har du blitt forlatt av den som gir deg mat og omsorg, den so har muligheten til å slippe deg ut av det lille rommet. Og du føler deg slett ikke sikker på at vedkommende kommer tilbake...

Derfor er alene-hjemme trening viktig. Jeg vet at du er glad i hunden din. Så legg inn litt ekstra tid og energi på å gjøre den trygg. Det fortjener den.

Burtrening og en flink liten gutt

2011-05-22T12:13:00.003+02:00

Hittil har vi hatt to økter med burtrening. Jeg brukte shaping til å få Whisky til å finne ut av seg selv at å gå inn i buret= godbit. I løpet av de få minuttene vi har trent, har jeg til og med begynt å lukke døren i et par sekunder. Nå er han jo vant til å sitte i bur fra før, så jeg kan gå fortere fram enn hvis han ikke hadde gjort det tidligere. Poenget nå er å gjøre buret til et trygt sted hvor han aldri skal trenge å være urolig. Derfor starter jeg treningen med buret plassert i det rommet jeg vil at han skal oppholde seg når han må være alene hjemme på sikt. Jeg satser på at det også kan gjøre alene-hjemme treningen litt enklere, siden han forhåpentigvis også vil forbinde rommet med at noe hyggelig, trygt og rolig skjer.

I dag drev jeg og ryddet i en skuff, og fant en tyggepinne. Siden jeg var rett i nærheten av buret til Whisky, og Whisky var sammen med meg og fulgte med på hva jeg drev med, så tok jeg likesågodt tyggepinnen med eg til buret og satte meg ved siden av. Whisky gikk inn i buret siden jeg satt ved siden av det, og jeg i treningsøktene har matet ham med godbiter gjennom gitteret. Så stakk jeg tyggepinnen inn til ham, og han spiste fornøyd. Burdøren sto åpen. Etter at han hadde spist godbiten, la han seg ned inne i buret for å slappe av. BINGO! Akkurat det jeg håpet på.

Inne i buret har jeg lagt et tykt pledd og en pute siden Whisky er et lite luksusdyr som liker å ligge godt og mykt. Det er viktig at treningen foregår rolig, så han ikke blir stresset eller gira, siden hele poenget er at han skal slappe godt av i buret når han etter hvert får det ut i bilen.

Et annet lite lyspunkt var at han faktisk valgte å sove halve natten nede i første etasje i natt. På egen hånd. Han pleide å sove ofte på sofaen i stua, men etter at jeg ble alene her, har han sovet oppe sammen med meg og Kaisa hver natt. Så han begynner tydeligvis å venne seg til endringene her. Det er godt å se.

Operasjon alene-trening

2011-05-20T21:51:00.003+02:00

I dag morges startet jeg dagen med et lite (ganske stort) lyspunkt. Det er ikke bare jeg som synes det er litt tidlig å stå opp halv seks, men det må til for å få unnagjort tur, stell, godbitsøk og fôring. Så hundene gidder ikke stå opp før etter at jeg er ferdig med morgenstellet. De sover i annen etasje, en av dem vanligvis i sengen med meg, og den andre i sengen på gjesterommet.

Etter 20 minutters tid hører jeg at Kaisa hopper ned fra sengen min. Jeg forventer å høre skritt i trappen, men nei. I stedet hører jeg at hun går inn på gjesterommet, til Whisky, og et par sekunder etter hører jeg at han hopper ned fra gjestesenga, og så kommer begge to sammen ned til meg.

Det virket altså som om Kaisa gikk inn og sa ifra at "nå er det på tide å stå opp", til lillebror. Jeg synes det var så kjempehyggelig. Jeg ser sakte men sikkert at forholdet dem imellom blir bedre.

Samtidig er det områder vi må jobbe med. Whisky har sjelden trengt å være alene. Enten har Kaisa vært der, eller så har en av oss vært der. Men etter alle besøkene hos veterinæren med Kaisa, la jeg merke til at han ikke spiste av kongen han hadde fått i bilen mens vi var inne til undersøkelse. Med én gang vi kom tilbake til bilen, begynte han å slikke av hjertens lyst for å få ut godbitene.

For et par dager siden, da det regnet så fælt, skulle vi ut på tur. Whisky hater å være ute i regnet, og ville ikke være med. Så da gav jeg ham en fylt kong i stedet. Men for sikkerhets skyld, satte jeg kameraet på opptak mens jeg var borte.

Det var ikke et hyggelig opptak å se etterpå. Vi var borte i ca 20 minutter. Han løp inn i stuen, og spiste på kongen til han hørte bilen som kjørte. Vi må alltid kjøre ca 200 meter før vi kan begynne på turen, siden Kaisa ikke takler å gå i de bratte bakkene rundt huset.

Lille gutten klynkebjeffet og ulte og gikk endel fram og tilbake. Den var en helt klart engstelig gutt. Da jeg kom inn var han allerede ute i stuen og jobbet med kongen, siden han hadde hørt at bilen kom tilbake.

Så nå har vi startet operasjon alene-trening. Jeg vil både innarbeide et nytt bur til bilen som verdens beste sted å være, før jeg setter det ut i bilen og starter gradvis alene-trening der. Og jeg vil jobbe med å lære ham å mestre at Kaisa og jeg går og kommer tilbake.
Siden en klar trigger for ham er at bilen kjører, må vi desensitisere den også etterhvert. For nå går vi bare ut døra og inn igjen med turutstyr på, etter å ha vist hånd-signalet. Jeg bruker også en annen utgangsdør til dette, som han ikke har forbundet angst med tidligere.

Hund og samlivsbrudd

2011-05-15T20:22:00.002+02:00

Så har det skjedd. Det jeg aldri ville at skulle hende meg. Skilsmisse. Plutselig er det bare ett menneske som bor her. Heldigvis bor det to fantastiske firbeinte her sammen med meg. Og det skal de fortsette med. Det er det eneste naturlige siden det er jeg som har hatt hovedansvaret for dem.

For meg kom det overraskende på, men i ettertid ser jeg jo at hundene har visst at ting slett ikke var bra lenge. Whisky har jobbet hardt for å avverge konflikter. Han har gått imellom til den store gullmedaljen. Tonefallet her i huset har vært tydelig "aggressivt" for ham.

Kaisa har veldig ofte forlatt rommet på grunn av det samme tonefallet. De har begge to merket at konflikten hang i lufta når både mamma og pappa har vært hjemme. Og det er synd å si det, men jeg har merket at de har vært roligere i de periodene pappaen deres har vært borte i dagesvis på grunn av ny jobb.

Jeg var naturligvis engstelig for hvordan bruddet ville påvirke dem, og har forsøkt å ta mine forholdsregler. Turid var snill og laget Bachs blomsterdråper til vovvene, som var spesielt for å hjelpe med å takle endringer i livet. Siden det har vært mye oppussing og utrydding, har jeg fulgt ekstra godt med på stressnivået til hundene. De har fått hvile seg så mye som de har behov for. Hittil virker det som de sover av seg det meste. Og det er jeg veldig glad for.

Men det som skjærer meg i hjertet er når Kaisa hører en bil og går forventningsfull bort til vinduet. Eller når Whisky ligger på gulvet og ser på meg med et trist og undrende uttrykk i ansiktet. For de elsker pappaen sin, de. Og ingen på denne jord skal komme og fortelle meg at de ikke savner ham.

Det kommer til å ta tid for oss alle å venne oss til det nye livet vårt. Stakkars Kaisa får visst aldri ro i livet. Først måtte vi reparere alt det vonde vi gjorde mot henne da hun var liten. Og etter at jeg hadde gått hundetrenerskolen hos Turid Rugaas var vi nesten i mål. Men da slo smertene med HD'en ut i full blomst, og det tok meg nesten ett år før diagnosen var på plass. Og nå når medisinene begynte å fungere, og hverdagen var bedre tilrettelagt, kommer nok en stor endring i livet.

Jeg må bare satse på at framtiden blir roligere og tryggere og lysere. For oss alle tre.

Vær snill mot hunden din!

2011-04-16T22:07:00.002+02:00

Jeg blir så trist når jeg hører om valpekurs der folk oppfordres til å "ta" valpen. Det er hunde-babyer det er snakk om her, småbarn! Hva slags instruktører er det som tar seg betalt for å oppfordre til vold mot valper? Bare så det er sagt: Du skal aldri straffe en valp! Du skal lære den hva du ønsker at den skal gjøre, og unngå at den får dårlige vaner. Det er din jobb som valpe-forelder. Jeg vet at hunde-eiere som går på kurs regner med at instruktøren kan sine ting. Men det er dessverre ikke alltid tilfellet. Når man hører om kurs der instruktøren har privattimer før kurset med hver valp for å faktisk "ta" valpen. Altså skremme den, legge den i bakken og nakkeriste den, da er det nummeret før jeg gir opp. Det er dessverre ikke uvanlig at man får hunder på konsultasjon som har fått denne type behandling.

Det er ikke greit å ta hunden i nakkeskinnet, rykke i båndet, sprute vann eller lese paragrafer. Det er en myte at hunder er aggressive mot hverandre og oppdrar valpene sine på harde måter. det er rett og slett ikke sant. Hunder som har blitt oppdratt slik av mennesker, kan videreføre dette til andre hunder. Det er sant, men det er ikke normal hunde-oppførsel.

Hunder er vennlige, konfliktsky dyr. De har et fantastisk finslipt språk for å unngår konflikt og aggresjon, men dessverre er det ikke nok mennesker som kjenner til det. De dempende signalene. Dette var nøkkelen til at jeg kunne begynne å virkelig forstå og hjelpe mine egne hunder. Språket deres var nesten blitt straffet helt vekk. De hadde gitt opp på at det fungerte å kommunisere med oss. Men det har lykkes oss å snu det, og nå nyter jeg å se de to hundene mine som ikke kom overens i det hele tatt, bruke signalene hver dag.

Vær snill mot hunden din. Man kan opdra en hund og sette grenser helt uten å ty til fysisk korrigering eller skremsler. Hunden har følelser akkurat som deg. Den trenger forståelse og tålmodighet. Akkurat som deg. Den trenger å få lov til å være seg selv, og bli elsket for det. Akkurat som deg!

Kanskje ville du ha en hund å trene agility med, men hunden synes det er for stressende. Så la den få slippe! Da får dere det bedre begge to. Det er ikke rettferdig å tvinge hunden til noe bare fordi du vil det. Hvordan ville du likt det selv?

Dette ble et langt og dypt hjertesukk. Og jeg vet det finnes mange bra trenere og eiere der ute, men noen ganger hører man bare om det negative. Som Turid Rugaas sier, man kan kun ta det én hund av gangen. Hun sier også at hun elsker alle hunder. Og det har jeg ikke noe problem med å forstå. Hittil har jeg ikke møtt en hund jeg ikke kunne tenke meg å ta med hjem. Er du vennlig mot dem, så er de vennlige tilbake. De har så mange positive egenskaper. Og vi kan virkelig lære så mye av dem. Spesielt deres glede over livet, konfliktløsende egenskaper og evne til tilgivelse. Jeg tror og håper at Kaisa og Whisky har tilgitt meg for at jeg behandlet dem så hardt og uvitende. Kaisa kommer til å bære det med seg resten av livet, mens Whisky heldigvis har kommet bedre ut av det. Men de fortjente bedre. Alle hunder fortjener bedre.

I dag var jeg en dårlig hundetrener:(

2011-03-20T15:13:00.002+01:00

I dag var planen egentlig å trene litt på passering av andre hunder med Kaisa. Etter det siste året har alt blitt satt litt tilbake, på grunn av at hun har vært plaget med smertene fra HD'en. Det har gitt henne mindre evne til å takle omverdenen, fordi hun mest sannsynlig har hatt mer enn nok med å takle smertene.

Men nå virker det som vi er på rett vei med medisin og tilrettelegging. Hun går for det meste pent i bånd, og mestrer omgivelsene bedre. Så nå tenkte jeg vi skulle få orden å passeringene igjen. Men da vi stoppet for å fylle bensin og jeg lot henne utforske området, så jeg at hun peste endel. I tillegg trakk hun litt mer enn vanlig. Dette har jeg nå lært at betyr at hun har vondt. Hun hoppet opp og ned fra noen snøskavler igår, og det er sannsynligvis det som gav henne smertene idag.

Så da bestemte jeg meg for bare å gå en liten tur rundt bensinstasjonen i stedet. Det var rolig, med få mennesker og muligheter for å gå ut til sidene dersom vi trengte større avstand til noe. Først kom det en gammel dame gående. Ikke noe problem, Kaisa kikket på henne og gikk rolig videre. Altså en ganske perfekt passering:) Jeg var veldig fornøyd.
Litt etterpå så vi en hund ca 30 meter unna. Kaisa fokuserte på den, men kom ganske enkelt tilbake til meg da jeg laget kontaktlyden. Hunden gikk fra oss, så jeg utnyttet muligheten til å gå litt etter den, og så endre retning. Det gikk temmelig bra.

Nå syntes jeg det holdt, så vi snudde. Kaisa gikk så fint i båndet sitt og snuste på ting og kikket på omverden. Da kommer det en dame og hennes sønn på ca 10 år. Han snakker høylytt og veiver med armene. Jeg føler at jeg blir usikker, men bestemmer meg for å fortsette å gå, fordi jeg regnger med at gutten vil opprettholde avstanden han har til oss på den andre siden av veien. Men der tok jeg feil. Han kommer nærmere, og jeg ser at Kaisa blir anspent og fokuserer på gutten, fordi han fokuserer på henne. Jeg prøver for sent å gå imellom henne og gutten, og hun hopper fram mot ham mens hun kommer med et boff! En blanding av "Du er litt skummel" og "Jeg er egentlig litt nysgjerrig på deg". Klassisk Kaisa! Hun har ikke vært mye sammen med barn, i tillegg til at vi har møtt endel barn tidligere som har skremt henne. Man kan jo ikke forvente at alle barn skal skjønne at å hyle og veive med armene, kan gjøre en hund usikker. Og hvis barna følger beskjedene de får når de skal hilse på henne, går det helt fint.

Gutten så litt overrasket ut, og fortsatte å gå. Selv så jeg at Kaisa roet seg med engang avstanden til gutten ble større. Jeg var fornøyd med at hun roet seg fort, og ikke hadde reagert mer. Jeg snur meg for å be om unnkyldning og forklare at hun er uvant med barn, da mora snur seg og sier surt "Du bør ha kontroll på hunden din!" Jeg ble litt paff, og sa at det kunne jo være greit å lære barn at de bør være rolige rundt fremmede hunder. Jeg gikk naturligvis i forsvar med en gang. "Når man ferdes på offentlig sted må man jo ha kontroll på hunden!" sier hun. Så jeg svarer "Og at man trener en hund, har du ingen forståelse for?". Da fnøs hun og gikk.

Med tanke på at jeg hadde valgt et sted der det var lite mennesker, og at det var hennes sønn som oppførte seg på et vis som min hund ikke taklet, synes jeg at reaksjonen hennes var ganske kraftig. Men jeg følte meg helt elendig etterpå. Kaisa glemte hele greia med en gang. Men det gnagde i magen på meg. Hvorfor følte jeg meg så ille?

I bilen slo det meg. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde satt hunden min i en situasjon som hun ikke taklet. Jeg burde ha gått utifra at gutten ville oppføre seg på værst mulig vis, og snudd og gått en annen vei. Da jeg lærte å kjøre bil, husker jeg at kjørelæreren min sa til meg at "man må alltid gå utifra at alle andre sjåfører er idioter". Altså at man alltid må ta ansvar i trafikken i alle situasjoner. Du kan ikke gå utifra at folk vil stoppe ved et vikepliktskilt. Så følg med og vær klar til en unnamanøver!
Og slik må jeg tenke når jeg trener i en ukontrollert situasjon. Helt til jeg vet at Kaisa takler det som skjer.

Så idag var jeg en dårlig hundetrener, og jeg må prøve å unngå å gjenta feilen jeg gjorde i framtiden...

Miljøtrening hos veterinæren gir resultater

2011-03-12T14:01:00.004+01:00

I dag var det Whisky sin tur å dra til veterinæren. Bare for en liten vaksine. Men han har tidligere vært litt stresset under veterinærbesøk, har ikke hatt så lyst til å gå inn dit egentlig. Han har hatt et par dårlige opplevelser hos forskjellige dyrleger. Noen er dessverre unødvendig hardhendte når de heller burde gå forsiktigere fram. Og min lille gutt er ekstremt vár for all fysisk håndtering. Det må gjøres vennlig, ikke med tvang. Da får han nærmest panikk. Det er litt pussig at den samme hunden som fryktløst kaster seg ut fra fjellhyller og forserer alle hindringer i skogen, går på trynet og reiser og løper videre som om ingenting har skjedd, kan være så følsom og engstelig når det gjelder håndtering.

På den andre soden elsker han kjærlig og rolig fysisk berøring, som stryking, kløing og all form for massasje. Spesielt fotmassasje er deilig:)

I løpet av det siste halvåret har vi jo vrt mye hos veterinæren pga utredningen av Kaisa, og kontroller og tilpassing av behandlingen hennes. Og da har jeg likesågodt latt Whisky få en snuserunde både inne på klinikken og utenfor. Personalet der har vært hyggelige mot ham og gitt ham noen godbiter.

Men idag skulle vi til en annen klinikk som ligger nærmere, siden det bare var snakk om en liten sprøyte. Så jeg var spent på responsen hans.
Men makan til glad og avslappet hund, da! Da veterinæren gikk mot undersøkelsesrommet, fulgte han bare etter henne som om det var det mest naturlige i verden. Han fkk snuse rundt, fikk behandlingen sin og satt og ventet som en engel mens jeg betalte. Det var tydelig at besøkene på den andre klinikken hadde vent ham til at det var en helt ålreit, normal ting å gå til veterinæren.

Klinikken ligger inne på et kjøpesenter, så man må gå forbi noen butikker for å komme seg ut. Whisky gikk så pent sammen med meg mot utgangen. Jeg gav ham litt kortere bånd enn vanlig, siden vi var inne og måtte passere endel folk, så han hadde vel ca 1,5-2 meter med bånd å bevege seg på. Plutselig legger jeg merke til at han setter ned tempoet og senker hodet og viker med blikket. Og riktig nok: 10-15 meter foran kommer det en dame gående med høyt tempo, med kurs rett mot oss. Så jeg lager kontaktlyden, og beveger meg i en bue vekk fra damen. Whisky slapper helt tydelig av i kroppsspåket og følger etter meg.

Den damen hadde ingen anelse om at hun oppførte seg meget uhøflig og truende mot hunden min, mens han forsøkte alt han kunne å kommunisere til henne at "dette var skikkelig ubehagelig". En annen hund hadde kanskje utagert og prøvd å skremme vekk den skumle damen, og hunden hadde fått skylden. Ganske trist egentlig...

Fra usikkerhet til mestring - litt mimring

2011-02-08T20:26:00.003+01:00

Jeg er av den typen som aldri får slukket tørsten på ny kunnskap. Og etter mange år med stress, perfeksjonisme og dårlig selvtillit, elsker jeg å mestre nye ting. Og dit har jeg kommet med Kaisa også.

Jeg husker hvor livredd hun var på de første treningshelgene på klikkertrenerskolen, og hvordan jeg faktisk ble fysisk dårlig selv av å se hvor stresset hun ble den gangen vi forsøkte oss på kantarellsøk-kurs. Den gangen brøt jeg etter lunsj første dagen, fordi den føltes helt feil å se hunden sin slik.

Vi var ikke flinke til å sosialisere Kaisa med andre hunder da hun var liten. Så når hun ble to år gammel, visste hun ikke hvordan hun skulle kommunisere med andre hunder. I tillegg hadde vi straffet bort mye av språket hennes, fordi vi var idioter som hørte på "drevne hundefolk" som forklarte oss at Kaisa var dominant. Hun var jo ikke det, hun var usikker!

Men da vi begynte på klikkertrenerskolen, kommenterte alle hvor rolig hunden min var. Hun var stille og beveget seg langsomt og holdt seg til meg. Hjemme klarte hun det meste, men på treningshelgene glemte hun alt og så bare tomt ut i luften. Hun var så beyond stresset at hun koblet helt ut. I en liten pause sa instruktøren til meg at langsomme bevegelser kunne være dempende signaler. Og da hun sa det, falt brikkene på plass.

I månedene fram til neste klikkertrenerhelg, dro vi ut på mange forskjellige steder og miljøtrente . Vi satt og så på andre hunder på avstand, inne i bilen og utenfor. Mange små økter. Jeg stilte meg opp med henne på alle mulige steder, og fikk trening i å bli sett rart på av andre mennesker som ikke skjønte hva vi holdt på med.

Jeg lærte at her måtte jeg bare finne meg i å bli glodd på, men det var til Kaisas beste. Og det var nok veldig sunt for meg og.

Men vendepunktet kom en gang jeg var i bilen, med Kaisa baki. Vi passerte en hund på fortauet, og plutselig så jeg ørene til Kaisa reise seg opp i et interessert og nysgjerrig uttykk. Det høres så lite ut, men det var sååå stort! Hun var blitt nysgjerrig på andre hunder!

Neste helg med klikkertrening, var Kaisa som en annen hund. Hun jobbet fint på avstand til de andre hundene, og kikket interessert på de andre, i pausen.

Jeg elsker fremdeles å se ørene hennes spisse seg på det viset, og jeg har fremdeles den nysgjerrige hunden. Dette var også den virkelige starten på mitt "profesjonelle hundeliv". Vi begynte å bygge opp selvtilliten sammen. Og det fortsetter vi med...

Kaisa husker hvordan man går pent i bånd!

2011-01-25T17:46:00.003+01:00

I dag var vi hos homeopat med Kaisa. Det må jeg si var en positiv opplevelse. Hun var flink til å lese og håndtere Kaisa, så hun følte seg trygg. Hele undersøkelsen ble gjort på gulvet, og Kaisa sto stille og lot seg undersøke. Homeopaten stilte spørsmål om både helse, atferd og personlighet, og foreskrev medisin som passet for en hund med Kaisas personlighetstrekk. Det synes jeg var helt strålende. Det gjenstår jo å se om det fungerer, men erfarigen hittil er god. Hun anbefalte også at jeg lærte meg å massere Kaisa selv, og viste meg hvor jeg burde konsentrere massasjen.

Den siste uken har jeg sett en stor forbedring på tur. Mye av trekkingen, rullingen og bøllingen på Whisky har skjedd i bakken til og fra huset vårt. Det er ca 150 meter med ganske bratt bakke. Sist uke, nevnte jeg det for veterinæren og han foreslo at vi rett og slett går tur på flat mark. Ganske tullete at jeg ikke har kommet på det selv. Hadde jeg hatt en hund til konsultasjon hadde jeg jo garantert foreslått det samme. Men det er ikke alltid så lett å se seg selv fra utsiden... Lærepenge...
Så i en uke har vi gått på flat mark, og nå er det en fryd å gå tur med begge hundene samtidig. Når Kaisa trekker, stopper jeg bare og ignorerer henne. Og så roser og belønner jeg for å gå med slakt bånd. Det var jo slik hun lærte å gå pent for fem år siden, og nå fungerer det igjen! Hurra hurra! Hun har tydeligvis vært fryktelig plaget av den bakken. Og så har hun begynt å forbinde den bakken med smerte og det har blitt en ond sirkel.

Så store framskritt, på grun av en liten endring :)

Kontroll hos veterinæren

2011-01-18T18:42:00.002+01:00

Så var det tid for kontroll hos veterinæren. Kaisa har hatt vondt den siste uka. Væromslaget har ikke vært snilt mot henne. Hun var litt mer stresset og urolig i dag enn hun har pleid å være. Men noe gjør vi riktig, for det var en liten bjeffete tispe der, og jeg forventet meg en ganske kraftig reaksjon. Men Kaisa begynte å snuse i bakken, og signaliserte til meg, at "dette går greit hvis du bare går imellom oss". Jeg så gjorde, og vi passerte fint. Hun måtte morske seg litt da minien bjeffet på henne for tredje gang fra den andre enden av lokalet, men kom til meg på kontaktlyden, og gav seg da jeg gikk imellom og viste henne håndflaten.
Hun var temmelig stresset inne hos veterinæren, og var veldig klar for å gå. Ikke det at veterinæren gjorde noe galt, men det var bjeffete hunder utenfor og en nervøs hund på rommet ved siden av, og da er det ikke så lett å slappe av.
Da vi kom ut, gikk vi nesten på en spaniel, og jeg tenkte at nå er vel roen oppbrukt her... Men nei, hun hilste pent og vennlig, og kom med meg på kontaktlyden igjen. Veldig fornøyd hundemamma, her:)
Whisky var også med, og fikk utforske venteværelset og butikken. Snuste lenge på forsekkene, hilste på en valp, og to unghunder. Han brøy seg heller ikke om den lille bjefferen. Det var jo en tispe! Og i hans hode skal alle tisper tilbes.
Vi skal prøve en ny tilleggsmedisin som skal bedre bevegeligheten til Kaisa. Og neste uke har vi time hos hundehomeopat. Det kan jo ikke skade å utforske alle alternativer.

Noen ganger er det ikke ålreit

2011-01-11T20:30:00.001+01:00

Noen dager vurderer jeg sterkt om ikke Kaisa-jenta burde gå på noe beroligende. Inne er alt helt rolig og fint. Men med en gang vi kommer utenfor huset, blir hun vill i blikket, trekker som et uvær og er ikke til å få kontakt med. Med tiden kommer jeg kanskje til å kunne forutse når hun har slike dager, men for nå er det ganske mystisk. Det har blitt mildt i været og regn. Kanskje har det noe å si? Jeg har trappet ned dosen med smertestillende med en halv tablett. Det kan spille inn... Og Fredrik har vært bortreist siden søndag. Alt dette kan være bidragende årsaker. Men det er helt umulig å forutse når vi er inne. Jeg ser ikke at hun trekker seg unna, ikke at hun klenger, hun bruker ikke mer dempende signaler. Hun er ikke irritabel eller tygger mer. Det eneste som muligens er annerledes er at hun sover mye. Det er jo greit å legge merke til dersom man er hjemme hele dagen. Men har man vært på jobb, eller nettopp har stått opp om morgenen, kan man jo ikke vite det.
Et langt og tungt hjertesukk. Jeg blir så utrolig lei meg når hun blir slik, fordi det er jo tydelig at hun ikke har det bra. Jeg føler meg utilstrekkelig...

Heldigvis har jeg en søt liten gutt som er deilig å gå tur med. Selv om han er jakthund, kan han faktisk gå løs en god del. Og han er verdens søteste når han kommer byksende mot meg. Så når ting er vansklig, prøver jeg å konsentrere meg om ham litt, for da blir jeg alltid i bedre humør. Jeg skulle bare ønske Kaisa kunne finne seg like godt tilrette i verden som ham...

Kaisas nye hverdag

2010-12-21T18:11:00.000+01:00

Livet med hund er en evig læringsprosess. I det siste har fokuset vært på å prøve å tilrettelegge hverdagen til Kaisa best mulig. Aktiviteter hun elsker, som å løpe villmann og bumpe i snøen, må dessverre tas av tapetet. En sjelden gang får gå, og da i små porsjoner. Utfordringen ligger i at hun er en jente som liker å strekke ordentlig på bena, og det har hun fått tidligere ved å løpe løs i skogen. Men nå ser det ut som hun tolererer lite av dette før hun får vondt, og da stiger stressnivået. Og dersom stressnivået øker, så blir hun mer bøllete med Whisky, får tendenser til ressursforsvar og klarer ikke å slappe av.
I sommer var det nok at utetemperaturen ble over 15 grader, så overopphetet hun ved direkte sol. Dette pga at stressnivået hennes lå ganske konstant høyt pga smertene fra HD'en. Nå i vinter har dekkenet blitt brukt ved mer enn minus 10 grader, for å unngå stress pga kulde. Kulda stikker jo også ekstra hardt på vonde ledd. Det husker jeg fra mine tre år med ME. Og det virker som hun setter pris på det. Når jeg tar fram dekkenet, kommer hun mot meg med en gang for å stikke hodet gjennom åpningen. Og hun har alltid vært en hund som har trivdes ute i kaldt vær. Hun har bra pels, men nå holder det tydeligvis ikke lenger.
Hun får ikke trekke lenger, noe hun også var glad i. Nå er det slakt bånd som gjelder.
Kaisa liker best å gå ganske fort på tur. Hun stopper og snuser og undersøker, men hun liker å lunte. Whisky derimot går ofte sakte, snuser mye og lenge. En del av denne snusingen og langsomme gangen har nok vært demping av Kaisa. Han merker hennes humør mye tidligere enn oss. Så nå prøver vi å gå mest mulig med dem hver for seg. Da får Kaisa både litt mer mosjon, og stressnivået blir lavere for begge to siden de kan få gå i sitt eget tempo.
Vi har også skaffet flere myke underlag som hun kan velge mellom.
Etter nyttår skal vi vurdere massasje for henne. Hundesvømming virker som en aktivitet som kan stresse henne opp, dessverre. Hun elsker å svømme, men å være fanget i et basseng hvor hun bare skal svømme rundt i ring uten å få bestemme om hun vil opp, blir noe annet. Til sommeren kan hun få svømme masse. Enten via vannapport eller innkallingstrening.
Men nå ser vi først og fremst fram til en rolig, hvit jul. Julegaver til vovvene er innkjøpt og pakket inn. De skal naturligvis pakke dem opp selv. Det skal bli morsomt.

Jul

2010-12-19T12:30:00.000+01:00

Så var det jul igjen.
Hos oss får hele familien julestrømpe som julekalender. Så lenge vi henger dem høyt nok opp, så går det bra:)
Alle hjelper til med julepyntingen, og alle får selvfølgelig julegave.

Whisky sjekker om dusken på nisseluen fremdeles sitter godt nok fast...
Kaisa synes bamsen var blitt litt støvete og trengte en god vask.

Fra Whisky til Kaisa

2010-11-06T09:56:00.000+01:00

Da Whisky flyttet inn var et av problemområdene vi måtte jobbe med, Kaisas ressursforsvar. Nå for tiden kan vi ha leker liggende framme, og Whisky kan til og med stjele godbitene til Kaisa uten at hun reagerer, fordi hun vet at hun får en erstatning fra oss uansett. Hun får lov til å kommunisere dersom han er for frekk, og vi går imellom dersom det trengs. Men det trengs veldig sjelden nå mer. I det hele tatt har jeg vært veldig fornøyd med utviklingen det siste året. Og i dag fikk jeg se noe som forklarer endel.
Whisky var under sofaen og fant en papp-bit. (Jeg har aldri påstått at jeg har verdens ryddigste hus...) Kaisa er av en eller annen grunn veldig glad i å spise papp. Det hender hun stjeler en bit hvis hun finner den på gulvet. Men tilbake til idag. Whisky tok med seg papp-biten, og gikk bort til Kaisa som lå på gulvet. Så la han fra seg pappen, sto der og så litt på henne, som for å forsikre seg om at hun hadde sett at han hadde lagt papp-biten der, og så gikk han litt lenger vekk. Kaisa kikket litt på ham, som for å dobbeltsjekke at han ikke ville ha den fine papp-biten, og så plukket hun den opp og begynte å spise på den. Da hoppet Whisky opp i vinduet og satt der mens hun spiste.
Så der kan man se, Whisky er en mye bedre hundetrener enn meg! Det er jo ingen vits i å ha ressursforsvar ovenfor en hund som kommer med presanger til deg:)

Bedre og bedre dag for dag

2010-10-28T21:15:00.000+02:00

Nå har Kaisa gått på smertestillende, fiskeolje og glukosamin i et par uker. Veterinæren sa at det ville ta opp til 6 uker før det tok effekt, men jeg synes vi ser det allerede. Her om dagen slo det meg at hun var ordentlig glad for første gang på lenge. Nå har hun begynt å flørte og tulle litt som hun gjorde før. Og hun er blitt litt tøffere på å prøve ting på egenhånd. Det er deilig å se jenta mi på vei tilbake til normalen.
I dag gikk vi et spontanspor på 100 meter, 50 minutter gammelt. Hun får styre alt helt selv, jeg bare henger etter, og holder litt igjen hvis hun begynner å gå altfor langt feil vei, så finner hun tilbake til sporet. Kjempeflink jente!

Avslappet veterinærbesøk

2010-10-14T21:10:00.000+02:00

I går var vi hos veterinæren for kontroll etter å ha brukt Rimadyl på Kaisa. Jeg har prøvd å gjøre disse besøkene så rolige som ulig, ved at hun har fått lov til å undersøke lokalet, hatt langt slakt bånd, og ingen kommandoer fra meg, annet enn kontaktlyd en gang i blant. Inne hos veterinæren har hun fått godbiter og ros fra veterinæren, som har vært veldig flink til å tolke hennes signaler og kroppsspråk. I og med at hun har HD som vi nå vet, så har det undersøkelsene gjort vondt i blant. Men hun har hele veien blitt møtt med tålmodighet, godbiter og aldri et strengt ord. Hun har også fått vandre rundt på kontoret hans uten hindring. Vanligvis har det endt med at hun legger seg ned mens vi prater.
I går undersøkte han ryggen hennes, men i tillegg måtte vi tømme analkjertlene hennes. Det var ikke noe morsomt for henne, for de var fulle. Så når han var ferdig, hoppet hun ned fra bordet og løp rett bort til ham for å få belønningen sin. Det var nesten komisk. "Det der fortjener jeg i hvert fall belønning for!" Virket det som hun sa. Veterinæren synes det var morsomt han og, og naturligvis fikk hun godbit. Da var alt i orden, og hun la seg ned og sovnet nesten på gulvet. Konklusjonen er at jeg er veldig fornøyd med valg av veterinær, og så er det veldig deilig å se at vår tilnærming til hundehold fungerer.

Gandhi i hundeform

2010-10-11T21:08:00.000+02:00

Det har blitt mye skriverier om Kaisa pga hennes stress og helseproblemer. Men nå vil jeg bare skrive en liten hyllest til fredsfyrsten her i huset, Whisky. For det første er han veldig språksterk. Han kommuniserer mye, og klart. Og så skjønner han veldig fort hvordan andre hunder (og mennesker) har det. Jeg har begynt å bruke ham som tolk. For jeg kjenner ham godt, og jeg kan tolke hans reaksjoner. Han er så utrolig tålmodig. Han lar seg ikke vippe av pinnen. Siden han er kastrert, er det endel hannhunder som ikke har møtt noe særlig med kastrerte hunder, som blir veldig forvirret av ham. Han lukter liksom hverken fugl eller fisk, samtidig som han oppfører seg som en veldig trygg og selvsikker hannhund. Så da begynner de gjerne å ri på ham. Når de først prøver seg, viser han klart med kroppsspråk og en liten knurr eller to at "det der er ikke sånn man oppfører seg". Og endel skjønner det, og roer seg ned. Men noen blir bare så stresset at de ikke klarer å slappe av, og fortsetter å prøve å slikke på ham eller ri. Hvis han har muligheten, går han da bare sin vei. Og så prøver han gjerne å møtes igjen litt senere. Han demper hele tiden, ved å fryse, snu på hodet, slikke seg osv. Men disse gutta er gjerne så borte i stress at de ikke klarer å oppfatte det. Og det skjønner han. Det er ganske fantastisk. Han er rett og slett pasifist. Han slåss ikke, han går heller sin vei.
Det samme hvis vi må passere hunder som står i hundegårder eller hager og vokter. Han demper og demper underveis til de roer seg, eller så vil han ikke gå forbi, og da lytter jeg på ham, og vi går en annen vei.
Han er også kompass på Kaisas stressnivå. Når hennes stressnivå stiger (før vi ser det) på tur, begynner han å gå saktere og snuse mer. Det tok tid før jeg skjønte det, men nå er det en stor hjelp.
I tillegg er han veldig flink til å ta vare på meg. Er jeg utafor, har jeg alltid et svart og hvitt hode i fanget eller ved siden av meg. Han er en fantastisk gutt, og det var på tide at han fikk litt skryt her.

Dårlig nyhet

2010-09-30T12:23:00.000+02:00

Siden i våres har Kaisa-jenta hatt en tendens til å stresse seg opp, uten noen synlig grunn eller noe slags mønster. Eller slik har det virket. Hun har jo alltid hatt lav terskel for stress, men alt har gått framover. Og det har vært mulig å forutse hennes reaksjoner. Helt til i våres. Plutselig begynte hun å rulle seg, trekke, pese og bølle med Whisky. Det er dessverre hennes stress-ventil. Blir det for mye, så lar hun det gå eksplosivt utover ham. Han blir ikke skadet, men han blir jo naturligvis skremt og stresset. Etterhvert har vi merket at han jobber hardt for å dempe henne, går sakte, holder avstand og snuser på andre ting. Så han leser henne tydeligvis bedre enn det vi gjør. Men i blant hjelper det ikke uansett hvor mye han demper. Da gjelder det egentlig bare å prøve å plassere seg mellom dem. Disse raptusene varer vanligvis ikke så lenge (selv om det virker sånn), og når hun roer seg, har Whisky ingen problem med å gå bort til henne. De snuser litt på hverandre, og det virker som han sier at "ok, nå er alt i orden, vi er venner fremdeles". Det virker helt klart som han skjønner at det ikke er "vondt" ment. Han synes det er ekkelt, men han vet at det ikke er fordi hun misliker ham. Han er ganske genial på det feltet. Ellers er de venner, og utforsker sammen, sover sammen og kommer fint overens. Det tok flere år før de ble venner, og mye jobb. Men det går framover hele tiden, og det gleder oss å se at hun faktisk savner ham hvis han er borte en dag.
Men jeg har altså ikke klart å forstå hvorfor hun har stresset seg opp, så uforutsigbart. Så til slutt fant vi ut at det var på tide å dra fram kredittkortet og få en grundig utredning hos veterinær. Og i går kom beskjeden. Ja, det er noe fysisk galt. Kaisa har HD (hofteleddsdysplasi) i middels sterk grad. Hun er bare fem år gammel. Så dette har sannsynligvis plaget henne en stund.
Så nå har vi startet på Rimadyl, og skal starte med kosttilskudd. Det er mulig vi prøver akupunktur. Dersom Kaisa synes det er ok.
Så på den ene siden er dette fryktelig trist, men på den andre siden, kan vi endelig ta tak i det som har plaget henne, og gi henne bedre livskvalitet. Hun er jo en så fantastisk jente. Og hun har prøvd hadt å si fra at det er noe galt, men det tok altså over et halvt år før vi lyttet ordentlig til henne.

Bortskjemte hunder

2010-09-01T11:13:00.000+02:00

I dag forstod jeg at hundene mine er bortskjemt. De er bortskjemt med å få lov til å bruke språket sitt. Når vi nærmer oss andre hunder, pleier jeg å la dem få lov til å kommunisere så godt de kan. Det har nemlig blitt slik at de begge to synes at de fleste andre hunder er stas. Spesielt Kaisa elsker å få "snakke" med andre hunder. Hun er alltid så fornøyd når hun og den andre hunden har fått gitt hverandre beskjed om at "her er det ingen som har vonde hensikter". Men dessverre er det endel hundeeiere som ikke tenker slik. Når det kommer en hund med eier strenende rett mot oss i full fart, blir det for mye for henne. Da må hun hoppe fram og bjeffe. Hun er fra gamle dager slik at hun reagerer negativt på stramt bånd i møte med andre hunder. Da føler hun seg fanget, og får i hvert fall ikke kommunisert. Men jeg vet hva som kommer, så jeg må jo korte inn båndet, så hun ikke kommer bort til den andre hunden. Hun har ved flere anledninger klart å ryke både bånd og seler ved å kaste seg framover, så da har hun lært at hun kanskje kan komme seg løs og få hilse på hunden allikevel. Whisky elsker alle hunder, så han trekker mot den andre hunden og bjeffer av opphisselse. Nå må jeg understreke at dette bare skjer når hunden kommer plutselig på, og jeg ikke får laget nok avstand mellom oss. I tillegg gjelder "sammen er vi trøbbel"-regelen her. Hver for seg er begge temmelig flinke på passeringer, men sammen hisser de hverandre opp.
Jeg forstår at dette for andre ser skummelt ut, og jeg kan ikke nekte for at jeg føler meg litt ille berørt. Men jeg klarer å holde munn og ikke stresse meg selv opp. Hadde jeg kjeftet, ville ting bare blitt verre. Et av høstens prosjekter blir passeringstrening. Vi må komme så langt at Kaisa ikke trenger å kommunisere så lenge med hver hund, før hun kan passere i ro.

Slitne hunder

2010-08-31T14:07:00.000+02:00

Vel hjemme fra ferie i nord, bruker begge vovvene det meste av dagene til å sove. Og sove...og sove. Vi lånte et par hytter og bodde en del i telt underveis og på fjellet, så det var mange inntrykk å fordøye. I tillegg fikk de løpe mye løs. Det fungerte fint på hytta som hadde litt skog rundt seg. Men på snaufjellet klarte ikke Kaisa å styre vandringslysten, og vi måtte begrense aktiviteten hennes ved å holde henne i bånd. Stressnivået hennes ble rett og slett for høyt. Men når vi satte henne i bånd, roet hun seg fort og sov mye. Jobben med å passe på stressnivået hennes er nok livsvarig. Men jeg er veldig fornøyd med at hun roer seg fort ned, og takler mange nye ting med nysgjerrighet og ro. Vi må bare jobbe videre med mestring og regulere aktivitetsnivået hennes.

Mine herlige hunder!

2010-08-14T09:36:00.000+02:00

Bare for å skryte litt. Noen ganger blir jeg så stolt av vovvene mine. Her omkring er det en god del hunder som vokter, og det blir bare fler. Jeg har prøvd å unngå å møte på de som vokter sterkest, og heller trent på å passere på god avstand. Vovvene mine har vært ganske flinke til å prøve å dempe dem de har sett på avstand, spesielt Whisky. Mye snusing og tissing og senket tempo. Dette har gått ganske bra, men i går hadde vi plutselig én bjeffende hund på den ene siden av veien, og to på den andre siden. Det ble litt for mye for Kaisa og Whisky. Kaisa måtte hoppe litt fram og boffe litt på den første, for hun hater "bakholdsangrep". Men hun har hilst på denne hunden før, og ble liksom stående og se uforstående på henne. Og så kunne vi gå videre, Whisky snuste for harde livet og ignorerte denne første hunden, men måtte kikke litt på henne da vi hadde passert.
Så brøt bjeffingen på den andre siden ut, og nå var det Whisky som måtte bjeffe litt tilbake, det var nok en hannhund der inne. Han pleier sjelden å bruke avstandsøkende signaler, og kommer som regel overens med alle. Da han hadde sagt ifra, måtte han pipe litt, fordi han tydeligvis egentlig gjerne ville hilse på minst en av hundene der inne. Og så kunne vi gå videre. Jeg må si at jeg var veldig stolt av dem. Jeg kan jo ikke forvente at de ikke skal reagere i det hele tatt på tre "overraskelses-angrep"på rappen. men de taklet det kjapt og skjønte at disse hundene var mer usikre enn ondsinnede. Å se dem mestre situasjonen og roe seg ned så fort var helt fantastisk.
Men det var jo ikke slutt enda, fordi vi måtte gå samme vei tilbake. Men nå visste vi alle hva vi gikk til, og jeg tok hundene ut i så stor bue jeg kunne, og Whisky laget ikke en lyd, bare snuste seg forbi. Kaisa måtte buste litt, og kikke fælt etter de to første. Men hun fulgte fint etter meg på kontaktlyden. Stor bue igjen på neste hund, og Whisky brydde seg ikke, Kaisa måtte lage en liten boff og murre litt, men gikk bare forbi.
Så gikk vi pent og rolig hjem. Veldig deilig å se at Kaisas stressnivå går så fort ned igjen. Men vi har jobbet mye med mestring, og det har tydeligvis gitt resultater. Deilig også å se hvor flink hun er til å dempe seg selv. I dag var hun ute og gikk med mannen min, og først møtte de en katt som løp av gårde rett foran dem. Men ikke nok med det. En rådyrbukk kom ut på veien, 5 meter foran dem. Det løp naturligvis for livet mens det skrek. Og Kaisa gjorde et lite byks etter det, og det var alt. For to år siden ville det tatt henne flere dager å roe seg ned etter noe sånt. Hun har jo dessverre jaget både katter og rådyr i skogen.
Da synes jeg at jeg har lov til å være stolt av henne!

Høstens kurs

2010-08-03T20:55:00.000+02:00

Høstens kurs er planlagt! Ta en titt...

Bare en hund

2010-07-24T22:17:00.000+02:00

Det finnes få uttalelser som irriterer meg mer en den. "Det er jo bare en hund." Ja, det er bare et levende vesen med sin egen integritet, personlighet, erfaringer, følelser, rettigheter og tanker. Til og med sin egen intimsfære, sitt eget språk, sin egen frykt... Personlig mener jeg at vi som mennesker, med vår evne til abstrakt tenkning har en plikt og et ansvar til å prøve å forstå og respektere andre arters egenverdi. Men det er bare min mening...

Ferie og løsning på stress-problem

2010-07-21T11:33:00.000+02:00

Siste uka i juni leide vi et hus i Färgelanda i Dalsland i Sverige. Bare åkre og kuer så langt øyet kunne se. Det var deilig for oss alle fire. Det eneste som var dumt var at vi ikke kunne gå tur med hundene på langline, fordi det var strømgjerder overalt. Kaisa og jeg dro og badet hver dag. Gutta er ikke så glade i vann som oss. Vi fant årets første markjordbær. Veldig deilig for meg. Naturen lager godbitsøk for meg! Begge hundene elsker å snuse seg fram til de små røde bærene. Jeg har lært at hvis jeg vil ha de beste bærene, plukker jeg fra der Kaisa spiser, for hun er kresen på jordbærene sine...

De siste tiden har jeg bekymret meg for Kaisa, fordi hun hadde begynt å stresse seg opp igjen. Hun har pest en del, hatt problemer med å slappe av og vært litt røff mot lillebror Whisky. Hun har stresset seg fort opp over ting hun vanligvis ikke bryr seg om. Jeg hadde prøvd alt jeg kunne komme på, men ingenting hjalp. Til slutt fant jeg ut at hun måtte inn til dyrlegen for å ta en grundig sjekk av tennene. Kanskje problemet satt der?
Så en dag i forrige uke, fant hun noe ordentlig deilig og råttent å rulle seg i. Hele jenta stinket og var godt dekket av et lag av gråbrun guffe. Rett hjem i dusjen. Etter vasken gikk Kaisa rett i sengen sin og sov resten av dagen og natten. Dagen etter var Kaisa-jenta tilbake til normalen. Avslappet og rolig, ingen overreaksjoner. Så noe i pelsen har plaget henne. Noe som børsting ikke kunne fjerne. Heldigvis en enkel løsning. Men hvis det skjer igjen, må vi tenke på å sjekke for allergier.

Spor

2010-06-08T13:05:00.000+02:00

Har oppdaget et fantastisk område for spor. Kaisa mistet sporet en del ganger, men kom fram til slutt. Hun ble satt ut av en haug med greiner som sporet gikk over, og kom ikke helt over det.

Jeg lurer på om hun rett og slett har fått litt prestasjonsangst i denne situasjonen. Hun blir lett frustrert og stressnivået hennes er nok litt for høyt når hun vet at hun skal gå organisert spor. Hun sporer veldig fint spontant, så jeg tror jeg skal kjøre noen spontanspor for henne for å få opp selvtilliten og stressnivået ned.

Whisky-gutten gikk som en engel på et nesten timesgammelt spor. Tok vinkler og gjenstander i sporet. Han har 100 % tiltro til nesen sin.
Han har hatt en tendens til å gå en halvmeter til siden av sporet pga vind, og dermed miste det i vinkler. Men nå har jeg øket alderen på sporet, og da satte han ned farten og hadde nesa i bakken. Så stolt Mamma :)

Prøvesmaking av jordbær

2010-05-07T21:17:00.000+02:00

Kaisa er alltid skeptisk til nye smaker, og må undersøke nøye før hun spiser noe. Og nå var det jo nesten året siden sist jordbær sto på menyen.

Rep-øvelse

2010-05-02T18:32:00.000+02:00

På tide å pusse støv av gamle ferdigheter. Har fått en veldig god innkalling etter mye om og men og avlæring av jaktatferd i skogen. Det har tatt tid, men nå kan Kaisa kalles inn fra ferske spor, og hun holder seg i nærheten av meg i stedenfor å ta utflukter ut av syne. Veldig deilig. Nøkkelen til suksess har vært tid, og ingen mulighet for å få gjennomført jagingen. Hun reagerer også mindre på katter generelt.

Har så smått begynt med litt freestyle. Begge hundene synes dette er veldig gøy, og det kommer veldig lett hvis man bare tilpasser bevegelsene til hver enkelt hund. Siden target er godt innøvd hos oss, gjør det alt enklere.

Bursdagsbarn

2010-04-01T08:36:00.000+02:00

I dag er Whisky-gutten 4 år gammel. Han har fått en saueskinnsfell i bursdagspresang. Den ble prøvekjørt og godkjent i natt.

Hvis du ikke liker det, ikke gjør det…

2010-03-30T15:10:00.000+02:00

Hvis du ikke liker det, ikke gjør det…
Det finnes hundrevis av artikler om hvorfor man skal bruke positiv forsterkning og ikke straff. Det gagner både mental og fysisk helse, det gir selvtillit og økt læringsevne. Det gir mindre stress og en gladere hund. Bedre kontakt mellom eier og hund. Jeg har selv skrevet en lang avhandling om temaet. Med min første egne hund, brukte jeg de metodene jeg anbefalt som var basert på at hunder er dominante av natur og at jeg måtte være alfa. Det ble helt feil, fordi det var helt feil.

Dominans er noe som holder på å gå ut på dato. Hundetrenere nå til dags er oftere utdannet innen atferd og læringspsykologi enn tidligere. For oss holder ikke argumentet om at ”Jeg har hatt hund i 30 år”. Det betyr dessverre ikke alltid at du vet hva du driver med, eller at du er klar over konsekvensene. Du kan ha kjørt bil i 30 år, uten å være en god sjåfør… Du kan ha hatt hund i 30 år, uten å kunne snakke og lese hundsk. Kanskje fordi interessen ikke har vært der, eller kanskje fordi du mener at hundens viktigste funksjon er å tjene deg. Uansett er det aldri for sent å lære. Og hund blir man aldri utlært på. Det finnes så mange treningsmetoder, hundesporter, raser, sykdommer, så mye språk, sååå mye atferdslære…
Dersom du er ute etter en hundetrener, bør du styre unna alle som sier: ”Vi vet best, og vi kan alt”. Det er et fryktelig arrogant utsagn. Man kan ikke alltid vite hva en hund sier, tenker eller føler. Alle hunder er ikke like. Man kan ikke dra alle over samme kam. Din hund er et unikt individ. Dette er så viktig å huske. To hunder av samme rase er ikke like. De kan ha mye felles, men de har levd sine egne liv, med sine egne erfaringer. Hva man arver fra foreldrene varierer jo også, som alle med søsken kan skrive under på.

Men som hundeeier må du huske to ting. Det ene er at hunden din har følelser på lik linje som deg og meg. Det andre er : HVIS DET IKKE FØLES RIKTIG, IKKE GJØR DET! Vil du ikke ta hunden din i nakkeskinnet eller brøle til den, ikke gjør det! Det kalles magefølelse, intuisjon, moralsk kompass. Jeg gjorde det til tross for at det ikke føltes riktig på grunn av at jeg hadde for stor respekt for dem som påstod at de visste best. Og det vil jeg angre på resten av livet. Så hvis du lurer på hvordan du skal oppdra hunden din. Les deg opp, gå inn på diskusjonsforum og undersøk. Undersøk alle alternativene, og velg så hva som passer for deg. Det er din hund, ditt familiemedlem. Hvordan vil du oppdra familien din? Finn fakta og den mest oppdaterte informasjonen.

Ting går framover, også innen hundetrening. Jeg kan preke om hvor ubehagelig og utrygt livet til hunden din kan bli dersom du bruker fysisk avstraffelse og dominansteorier, men du trenger ikke høre på meg. Det er ditt valg. For meg er det enkelt og greit slik: Jeg har ikke mage til å skremme, true eller påføre en hund smerte. Derfor trener jeg ikke slik!

Endelig blogger

2010-03-28T18:58:00.000+02:00

Det er vel halvannet år siden jeg lovet at jeg skulle lage meg egen blogg, men nå er jeg i hvert fall i gang.
Denne bloggen kommer til å handle om hund. Atferd, språk, trening og egne tanker om og erfaringer med hund. Personlig mener jeg at hunder trenger flere mennesker, eiere eller trenere som forsøker å se ting fra hundens perspektiv. Hunder er ikke bare bruksgjenstander for oss, de er individer med følelser og erfaringer, som bør behandles med respekt og omsorg. Hunder må få lov til å være hunder. De er fantastiske dyr, og vi kan faktisk lære mye av dem. Mine har i hvert fall lært meg en masse.